lørdag 17. november 2012

SYK AV SAMFUNNET




Vi kjenner det så altfor godt, mennesker som er ensomme, som brenner seg ut på jobben, som er rusmisbrukere, som har spiseforstyrrelser, som er kriminelle eller voldelige, som er deprimerte, som tenker på å ta sitt eget liv. På tross av helse- og sosialtjenester, behandlingstilbud og forebyggingsarbeide, synes problemene ikke bare å vedvare, men å øke. Skal vi slå oss til ro med dette? Eller bør vi vurdere om vi et sted på veien har trådt helt feil?

Den rådende forståelsen av disse såkalte avvikerne, er at vi har med syke mennesker å gjøre. Forståelsen hviler på myten om at disse ”livsstilsykdommene”, i likhet med andre fysiologiske sykdommer, skyldes en medfødt defekt. Noe er i alle fall galt med dem og deres familier i det de ikke klarer å leve et såkalt normalt liv – ikke på egen hånd klarer å tilpasse seg. Dette kan man også lese i samfunnets strategier: utilpassede og avvikere skal først og fremst lære seg å leve i det samfunnet vi har. De har vær så god å endre seg eller tilpasse seg. Indirekte er beskjeden at de ikke er gode nok.  Denne forståelsen, og disse strategiene gir en enkel forklaring og løsning på problemer vi ellers står hjelpeløse overfor. Det gjør det også veldig enkelt for oss å fraskrive oss ansvar.



Et postmoderne blikk på samfunnet
Postmodernismen forteller oss at alt vi tenker, føler og gjør, er kulturelt betinget, menneskeskapt. Ikke nødvendigvis, vi har både biologi og fri vilje. Men, de kulturelle betingelsene i Vesten har vært, og er fremdeles, særlig sterke. Dette fordi utviklingen av Stat og Kirke har vært ekstremt ’vellykket’. Vi lever i en subtil form for massesamfunn, som svært få ser og forstår, med et tanke- og handlingsmønster vi ikke har kontroll over og som det er vanskelig å bryte ut av. Lyspunktet er at samfunnet er menneskeskapt, og at vi derfor kan gjøre noe med det.


Hva slags samfunn har vi?

Det er vanskelig å tenke seg et menneskeliv uten noen form for mening og håp. Selv en voldelig kriminell handler ut fra et håp for morgendagen. I likhet med veldedighetsarbeideren, husmoren og aksjemegleren handler også den kriminelle, den ensomme og rusmisbrukeren i respons på samfunnet. Motiver og handlinger kan med andre ord ikke sees løsrevet fra samfunnet vi lever i. Vi må erkjenne samspillet mellom individ og samfunn. Hva slags samfunn har vi da, hvor så mange handler og lever ’galt’? Kan det kanskje tenkes at samfunnet er basert på en feil forståelse av mennesket?


I Europa tok sivilisasjonen form basert på to grunnleggende instanser: Stat og Kirke. For 1500 år siden var begge lite utviklet, men allerede den gang ble ideen plantet om at mennesket i utgangspunktet er ondt (syndig). Basert på denne oppfatningen fortsatte samfunnet å utvikle seg, med et tilsvarende ønske om å kontrollere og beskytte seg. Ut fra dette bør vi tenke over hvilke forsvarsverk, hvilke verdier og hvilke midler vi har brukt og fortsatt bruker i denne prosessen.

Slik jeg ser det, kan psykisk og sjelelig lidelse knyttes til den eldgamle ideen om at mennesket er ondt av natur. Kirken har fortalt oss at slik er det, og samfunnsmodellen er basert på denne forståelsen – med politi, militærvesen, lovverk, fengsel og så videre.

Fremmedgjøring
Ideen om det onde mennesket mangler tillit og håp. Vårt håp og vår tillit har vi lagt til institusjoner som står utenfor oss selv. Vi har alle støttet idealet om samfunnet som kontrollorgan. Men jo mer kontroll og ansvar vi har overlatt til krefter utenfor oss selv, jo mer fremmede er vi blitt for oss selv og hverandre. Dermed får vi liten kontakt med våre egne skyggesider. Vi får ingen indre korreks til å håndtere hverdagens mørke sider. Vi blir fremmedgjort fra det å være menneske med både sterke og svake sider, og hvordan vi ut fra dette kan utvikle oss videre.


Samfunnet som kontrollorgan

Samfunnet utviser en overveldende kompleksitet, et tilsynelatende mangfold og en tilsynelatende frihet. Ideen om samfunnet som kontrollsystem er vanskelig å svelge i vårt såkalte demokrati. Men hva er egentlig et demokrati? Så vidt jeg kan se er dagens demokratier vokst frem på en bakgrunn av utnyttelse og nedslakting av minoriteter. Og dette fortsetter. Vi tillater invasjon og bombing i land som ikke er som oss, og vi godtar terror og tortur i demokratiets navn. På den ene siden har vi idealer om respekt, toleranse, likeverd blant mennesker, ytringsfrihet og så videre. Men hvordan står det egentlig til med respekten? Med toleransen? Og hvordan fungerer egentlig ytringsfriheten – er vi åpne og lyttende? Nylig har begrepet sekulær fundamentalisme blitt trukket inn i samfunnsdebatten, et begrep vel verdt å reflektere over.

Etter 1970 har vi åpnet for at homofile, kvinner og mørkhudede kan innta høyere posisjoner på samfunnets rangstige, og vi ser en viss toleranse for alternative livsstiler. Dette kan oppfattes som begynnelsen til noe bedre. Men det kan også oppfattes som en sovepute. Vi kan la oss forføre av disse forbedringene, mens sterke krefter roterer fritt bakenfor: storpolitikk, store konserner og deres interesser, teknologisk og vitenskapelig utvikling, og ikke minst måten vi lærer oss å tenke på og hva vi faktisk tenker. Er individet virkelig blitt friere, eller er liberaliseringen et skinn? Kanskje vi mest står overfor en fortsatt og finurlig utbredelse av tradisjonelle vestlige verdier; at bak alle de tilsynelatende forskjellene, vokser det frem en fundamental likhet; kvinner blir nøytrale, homofile blir nøytrale, alle tilpasser seg den samme staten og det samme økonomiske system. Det vi ser kan like godt være økt konformitet som økt toleranse og respekt for det som er annerledes.


Individenes behov for kontroll

Norge og Vesten er preget av et ekstremt underliggende behov for kontroll. Mangel på kontroll blir ansett som svakhet – det oppleves som truende. Det igjen bidrar til øket usikkerhet, frustrasjon og fremmedgjorthet, samt en faretruende ignoranse. Faretruende, fordi det innsnevrer vår evne til persepsjon. Vi ser bare det vi vil se, samtidig som vi opprettholder den verden vi har lært å forstå – med en virkelighet som egentlig bare eksisterer innenfor et rigid system med en rigid logikk. Vi avviser dypere sjelelige opplevelser, både hos oss selv og andre. Resultatet er at vi har vanskelig for å få øye på noen mening med tilværelsen. Vi mister håpet og vi mister kjærligheten – heri ligger den meningsløsheten som mange i dag opplever.

Å bli styrt av samfunnet uten å være klar over det, skaper konstant uro. Vi handler uten å ane hvorfor. Vi søker midlertidig lindring, og når smerten setter inn, handler vi litt til. Det beste vi kan håpe på er at vi er trygge hjemme, at rusmisbruk, ensomhet, skilsmisse, kriminalitet og vold ikke rammer akkurat oss. Hvis vi er så heldige å slippe unna tragediene, klapper vi oss selv på skulderen og anser oss selv som klokere og dyktigere enn alle andre. Vi har også fått litt overskudd slik at vi kan hjelpe de svake og trengende og slik blir vi enda klokere og dyktigere – og slik opprettholder vi det gale og onde i samfunnet. For det er på den måten vi støter bort ”avvikerne”. Skillet mellom deg og meg, mellom dem og oss, er et faktum.

Vi er ikke onde, vi er bare ignorante. I klartenkte øyeblikk ser vi kanskje at psykiske lidelser ikke forsvinner selv om vi gir penger eller tid til veldedige formål, vi ser at ensomheten i samfunnet er et voksende problem, at millioner på bok ikke gjør oss bedre eller lykkeligere enn naboen som har akkurat nok til å klare seg, at fengsel og politi ikke løser problemer – bare holder ting i sjakk, til nød.  

Vi innbiller oss at vi har kontroll, og vi vil vise andre at vi har det. Det oppleves som livsviktig. Klarer vi å lykkes nogenlunde innenfor samfunnsstrukturen, får vi en følelse av kontroll og kan oppføre oss som om vi faktisk skulle ha det. Men faktum er at det er et ideal vi ikke kan oppfylle. Og det er skremmende. Så undertrykker vi intuisjon og følelser og strever enda mer for å bli vellykkede, flinke og tilpasningsdyktige samfunnsborgere.

Virkeligheten er imidlertid fylt av mangel på kunnskap, usikkerhet og frustrasjon. Men vi prøver å skjule det, himmelen vet til hvilken pris, og toleransegrensen overfor mennesker som utviser disse høyst menneskelige uttrykk, er bemerkelsesverdig lav.

Et ubevisst og deterministisk fundament?
Vi liker å tro at det er individene som styrer i et såkalt folkestyrt og demokratisk samfunn. Vi tror for eksempel at samfunnets strategier i forhold til de nevnte ”livsstilsykdommer”, er noe vi selv har valgt. Men når valgte vi egentlig disse? Hvor ofte tenker vi over at institusjoner som politi, skole, helsevesen og rettsvesen ble opprettet lenge før man i det hele tatt visste hva allmenn stemmerett var? Det er slettes ikke noe vi har valgt. Vi har bare godtatt det, fordi det ’alltid’ har vært slik. Vi har sågar tilegnet oss ideene som om de var våre egne. 

Vi vet i dag at for eksempel vårt helse- og sosialsystem ikke fungerer. Det har egentlig aldri fungert skikkelig. Men vi forteller oss selv at det vil bli bra til slutt. Vi jobber jo stadig med saken; gjennom nye helsereformer, nye medisiner, flere eldreboliger, sosiale programmer, nærmiljøtiltak og forbedret fengselspolitikk. Dessuten skulle vi jo her i Norge være best i verden. Men opplever vi mindre sosiale problemer? Nei. Når skal vi innse at våre strategier ikke fungerer?


Nye strategier

En nyere strategi er å få bukt med emosjonelle og sosiale problemer ved hjelp av skolemedisin, kjemiske preparater og kirurgi. Vi kan søke å få mer intelligente og robuste barn via inseminering (og kanskje snart via genmanipulering?) Vi kan bli mer omsvermet og mindre ensomme med større bryster eller penis. Og vi kan ta lykkepiller for å dempe negative følelser. Ønsker vi egentlig dette? Kanskje det ikke først og fremst er konkrete løsninger vi trenger. Kanskje trenger vi, hver og en av oss, ganske enkelt å tenke annerledes, og dermed bevege oss fra en snever kulturelt betinget forståelse til en utvidet kulturell forståelse.



Fra del til helhet

Hvis vi er modige, kan vi klare å bryte med konformitet og kontroll. Vi vil kunne oppdage de kulturelle kreftene som påvirker oss og erkjenne at alt henger sammen. Uten en slik erkjennelse kan vi heller ikke ta ansvar – ikke egentlig. Drivkraften blir heller å kjempe for egne interesser.

Syk livsstil utvikles i et sykt samfunn. Individer som representerer syk livsstil kan faktisk sees som mer sunne og våkne enn de som makter å tilpasse seg. Spiser vi dårlig mat, er det sunt å reagere med å kaste opp. Da fungerer immunsystemet. Ser vi slik på livsstilsykdommer, kan vi begynne å respektere de rammede og det de uttrykker. Vi kan ta deres reaksjoner på alvor, og søke å lære av det. Vi kan lære oss det faktum at vi alle er ansvarlige – at det som skjer andre også skjer deg selv. Det er oss selv vi må behandle, ikke alle andre. Vi er alle berørt av symptomer som hos stadig flere får dramatiske utslag. I morgen kan det være deg eller meg, eller våre barn.


Kirke og Stat

Visse ting har staten ikke kunnet beskytte oss fra, som for eksempel naturkatastrofer, dårlige avlinger og død. Der statens begrensninger blir tydelige, har vi søkt kirken for støtte og svar.

Men i dag har kirken problemer i store deler av verden, også i Norge. Man kjøper ikke lenger overnaturlige forklaringer, og mange av kirkens ritualer og normer oppleves som anakronistiske. Det er for mange som fremdeles mener at mann og kvinne bør leve sammen i ekteskap, at homofili er synd, og at kvinnen skal være underordnet mannen. Folk spør, og med god grunn: ”Er religion politikk? Hva med likeverd og kjærlighet?”

Men vi har ikke noe annet åpenbart sted å hente våre normer fra. Vi står i en uventet frihet, uten moral og verdikorreks. I mangel av noe bedre, bruker vi staten som veileder. Vi går til staten når vi er i konflikt (rettsvesen), når vi er syke (sykehus), når vi dør (gamlehjem), i økende grad når vi gifter oss (rådhuset), når vi oppdrar barn (skole), for å underholde oss selv (statsstøttet TV), når vi er arbeidsledige (sosialhjelp) og så videre. Med andre ord: vi makter ikke på egen hånd å håndtere konflikter og kriser, oppdra våre barn og møte døden. Å bli voksen i dag vil på mange måter si å gå over på statens premisser etter å ha forlatt mors og fars premisser. (Vi legger for øvrig også masse penger inn i milliardær-businessen kalt motivasjon- og lykkeindustrien. Se artikkel; Sin egen lykkes smed - i mangfoldets tidsalder.)


Gjennomskue
Ekte åndelighet, det verdens religioner sjelden eller aldri snakker om, handler om en opplevelse av kraften som omgir oss og binder oss sammen, og som setter mennesket fri. Det er dette, store profeter og filosofer har snakket om gjennom tidene. De har det til felles at de tenkte helhetlig, de la vekt på relasjoner fremfor motsetninger. De evnet å se at alt henger sammen! Og med en slik tenkning blir det mulig å gjennomskue de kulturelle kreftene som påvirker oss.

Uten en forståelse av de kulturelle kreftene som påvirker oss, vil våre intellektuelle og emosjonelle overbevisninger lett kunne endre seg i takt med hva for eksempel massemedia direkte eller indirekte forteller oss at vi skal tro. Vi får et samfunn som er emosjonelt og intellektuelt ustabilt og urolig, og dermed duket for små og store konflikter.

Hvis vi derimot gjennomskuer de kulturelle kreftene som styrer oss, vil vi kunne få øye på en sann virkelighet bak det vi vanligvis ser. Den emosjonelle og intellektuelle forståelsen vil kunne bli stabil. Det handler om å heve seg over en dogmatisk, rigid og systematisk tanke og handling, og isteden kunne bli i stand til å leve i et gjensidig og fleksibelt samspill med sine omgivelser – intet mindre.   


Men skole og utdanningssystemet hemmer oss nok dessverre stygt i å utvikle vår evne til å fatte sammenhenger. Det er nøyaktig derfor vi forblir i de samme gamle debattene, år ut og år inn, tiår etter tiår, hundreår etter hundreår. Vi mennesker er ikke født dumme, men vi blir det sannelig etter endt utdanning.






1 kommentar:

  1. Denne artikkelen ble trykket i magasinet Flux i 2006.

    SvarSlett