Albert Einstein sa at alt har forandret
seg, bare ikke vår tenkning. Einsteins påstand gjelder fremdeles – de siste
årene kommet klart til syne når våre mest respekterte og anerkjente forskere,
uttaler seg om vitenskapsteori i media. Både i form og innhold representerer
vitenskapens elite det vi forbinder med klassisk Positivisme. Positivismen er
en tenkningsform som har preget vårt samfunn i mange hundre år, og den
eksisterer tydeligvis enda.
Etter
en intens positivismestrid på 70-tallet, som i bunn og grunn kun resulterte i
at også en mening kan gjøres til gjenstand for forskning, stoppet det hele opp.
Det viktige og avgjørende, mening om forskernes mening, (det doble
hermeneutiske prinsipp) er det vitenskapelige miljøet fremdeles ikke villige
til å gripe fatt i med en ildtang en gang. Tvert om, vitenskapens autoritære
stemmer går klart i retning mot å reetablere det positivistiske
vitenskapsideal.
Selv
om det i mangfoldets tid er forståelig å reagere med å stramme inn på tenkningens
rammer, er det likevel nettopp i slike situasjoner at det tvert om kreves
åpenhet og ydmykhet. Kaos oppstår fordi noe ikke stemmer. Da er det viktig å
tenke nytt, bevege seg fremover – ikke bakover.
Parallelt
med den vitenskapsteoretiske innstrammingen som betyr negasjon av
teoretisering, ser vi også øket fokus på biologiske årsaksforklaringer. Disse to
forholdene kan sees i klar relasjon til hverandre. Når man hemmer for kreativ
teoriutvikling bruker vi de teoriene vi allerede har. Innen humaniora stamper
man nå for å forklare hvorfor samfunnet er som det er, og på grunn av manglende
evne og vilje til nytenkning og kreativitet blir det igjen stuerent å finne
biologiske årsaksforklaringer på strukturelle spørsmål istedenfor å våge seg
utpå en problematisering av for eksempel de bestående og tradisjonelle liberal-demokratiske
rammene.
Et mer overordnet
problem ved å gjeninnføre de tradisjonelle positivistiske idealene er altså at
den sentrale metoden: Den Hypotetisk Deduktive Metoden, mangler kreativ kraft. Metoden
kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer, men den kan ikke lage nye ideer
i seg selv. Av den grunn oppstår ett særlig alvorlig problem; Forskning og
utdanning begynner lett å leve i sin egen verden. Forskerne velger og
tilfredsstiller egne prioriteringer uten mye tanke for den reelle verden
utenfor, utover innimellom å henge seg på populistiske debatter. (les
programmet «hjernevask» som i mine øyne mer enn noe var propaganda for
gjeninnføring av biologiske årsaksforklaringer på strukturnivå)
Vitenskapens
synes med andre ord å utvikle særdeles betenkelige blindspots overfor
realiteter i samfunnet, for eksempel angående neokonservatismens/nyliberalismens
inntog. Neoliberalismen handler om overordnede samfunnstrender som sågar
vitenskapen selv kan sies å ha blitt et offer for når den nå legges under sterk
effektivisering, sterk ledelse/administrasjon og tellekantsystemer. Det var i
mine øyne en svært så interessant sammenfallenhet da Jon Hellesnes i løpet av
en måned i fjor høst først publiserte et forsvar av tradisjonell vitenskap for
så rett etterpå publiserer en artikkel (i Klassekampen) der han syntes helt
blind for at den definisjonen han gir neokonservatismen også passer utmerket
godt på Norge og Europa. Han oppfatter neokonservatismen som en svært begrenset
utbredt Bush ideologi, og svikter således, på en radikal måte, å se Norge og
Europa, sågar sin egen forskersituasjon, i et større perspektiv.
Denne
kortsyntheten kan sees i direkte sammenheng med det positivistiske
vitenskapsideal som åpenbart har overlevd i beste velgående fordi den (doble)
hermeneutiske refleksjon aldri har fått tid og rom til å utvikle seg. De
hermeneutiske idealene ble rett nok introdusert, men det i en tid da
materialistisk velstand flommet over oss, antall forskere og studenter
flerdoblet seg ved universitetene og, sist men ikke minst, kulturelt mangfold i
vid forstand begynte å prege samfunnet for alvor. Slik jeg ser det; forskere er
bare mennesker de også og lar seg, like lett som andre, påvirke (og overvelde) av
samfunnet rundt, men det er likevel bekymringsverdig når de som faktisk får
betalt for å bruke dagene sine på tenkning ikke evner å strekke seg lenger,
ikke evner å utvikle større bevissthet i forhold til samfunnet og verden. Det
hjelper selvfølgelig ikke på at en administrasjon, i økende grad, legger press på
å fremme effektivisering, men forskerne har også selv et ansvar for å utvise
integritet i sin gjerning. Mye tyder på at forskere stadig ser seg tilfreds så
lenge man anvender den hypotetisk deduktive metoden som verktøy i forskningen. I
mitt hode dannes et bilde av en forskerfabrikk som masseproduserer i henhold
til allerede gitte problemstillinger.
“Alle kan
bruke et verktøy, også ettåringer kan veive rundt med en hammer. Om spikeren
blir slått inn, er imidlertid en helt annen sak.”
Camilla
Fadum
Tenkning er broèn mellom uvitenhet og viten. Når vi vet alt, slik ånden gjør, trenger vi ikke lenger å tenke. Ånden er allvitende. Den er selve vitenen, fullkommen som sirkelen. Hva skal ånden tenke på som vet alt? Tenke behøver bare de å gjøre hvis viten ennå trenger å fylles ut. Dette utfyllingsarbeidet består nettopp i å tenke.- ukjent
SvarSlettJeg tenker at løsningen på tenkningens problemer ligger her.. en 13:48 minutters videosnutt jeg mener er vel verdt å se.
Are You Left Brain or Right Brain
http://youtu.be/iL4NB8T1lM8
Den frie tanke ble korsfstet på Golgata. Ordet Golgatha betyr hodeskalle. Varm og kald intelligens er som to floder fra kunnskapens tre. en mørk og en lys. Hver for seg er de destruktive og begge sider utvikler ekstreme egenskaper. Kunnskapen om godt og ondt dyrkes av begge sider. I dag ser vi en sterk utvikling av den negative kunnskapen, en vitenskap i seg selv.
Mvh
Thinker Tore
Hei igjen Camilla:) Jeg klarte ikke helt slippe tanken på det her, og jeg tenker at siden du sikkert er fryktelig opptatt med det som Camillaer er opptatt av på en Søndag, så tar jeg meg den frihet og tenker litt til her hos deg. Kanskje tenker jeg litt for begge.
SvarSlettTil det første; “Jeg tenker, derfor er jeg” .. er det visst noe som heter, men jeg tror det blir motsatt. Når du IKKE tenker så ER du, mens når du tenker, så tenker du? Ånden vet alt og tenker ikke, den ER bare
Når alle behov er tilfredsstillt, finnes bare væren. (behagelig hvile)
Jeg opplevde det en gang på tross av at livet ikke er helt bra, men i noen dager var alle behov fyllt. Jeg lå på sofaen julaften 2007 og hadde for første gang på mange år bra med mat og gode fremtidsutsikter. Jeg spiste ingenting eller gjorde ingenting. Hele julaften ble en bare “å være situasjon”. Alle behov fysisk og psykisk var tilfredstillt der og da, og jeg kunne oppfatte den ultimate væren. Det å ikke trenge noe, eller ønske noe, men bare å være I den tilstanden.
Dessverre har vi en fysisk kropp med sine behov, så tilstanden er bare midlertidig, men vi kan lære oss å ha det optimalt slik at svingningene blir mye mindre. For noen svinger det mer enn andre, og de f a l l e r gjerne for fristelser.
Tenk ikke engang på det som ikke bør gjøres - Pythagoras
Alt begynner med en tanke. Utroskap, kriminalitet og all slags negativitet, men også de gode tingene.
Jeg tenker også litt på ordene Lærer og Lærer-inne, her inne, og nå heter det vel ikke lærerinne lengre, og jeg tenker hva var galt med ordene frøken og Lærerinne? Jeg liker dem, men så ser jeg at hvis jeg bruker ordet frøken på den ene og lærer på den andre,. Så blir det feil. Jeg ser også at ordet lærerinne blir feil. Ordet lærer er vel ikke kjønnsbestemt, men en profesjon? Dermed er begge lærere.
Likevel så finnes det to lærere etter min mening. Lærer-Ute og Lærer-inne, og etter naturens logikk er kvinnen lærer-inne. (Sophia/Visdommen Ordspr. 8:35) Men dette handler ikke om fysiske kjønn. Menn tilhører også denne gruppen tenkere. DVS at kvinner og menn kan inneha begge roller.
Ordet Elektron betyr Gud utenfor tronen. (El) Gud (Ek) utenfor (tron) Tronen. Hva da med Gud-Inne?
Se på ordene Gud og Gud-Inne. De er egentlig like uadskillelige som ordene mann og kvinne. Det indre myke er feminine og det ytre harde er maskulint. Religion og vitenskap tenker jeg. Et sted leste jeg at I gammel egyptisk tradisjon var Himmelen feminin og jorden maskulin.
Derfor er det rart at kirken vraker moderen. Hun finnes da flere steder I bibelen. Allerede I 1. Mosebok og skapelsesberetningen. Linje 26-27 I VÅRT bilde, I vår lignelse, til mann og kvinne.
Jeg synes absolutt det er tid for refleksjon
mvh
En ting til Camilla, og håper ikke det gjorde noe at jeg skriblet litt. Det ble litt mye og sikkert off topic:)
SlettSannhet og Tanke er som Alfa og Omega. Alt og Ingenting. Sannheten frigjør og forløser tanken, men hva er sant? Jakten på sannhet gir den vekst og næring, men alt dette er bare tanker fra en students hverdag.
Jeg vet INGENTING
INGENTING er det
Når ALT hviler I seg selv
INGENTING forsvinner
Når ALT trekkes frem
Som et snødekt landskap
Det hvite lerrete
Hvor INGENTING ses
Og ALT kan tegnes
INGENTING bærer ALTET
Som nullen
Det innfoldede absoluttet
Det kosmiske egget
Og INGEN kan ALT
INGENTING er ufattelig
ALT kan fattes
ALT sier seg selv
Det er Gen-I-Alt
Tore
Absolutt ikke noe i mot at du, eller noen andre for den sakens skyld, tenker her. Tvert i mot! Veldig hyggelig og spennende! Kloke kommentarer du kommer med! Tusen takk!
SvarSlettDet første som slår meg i hu når jeg har lest det du skriver er Aksel Sandemose som har forfattet en setning i boken «En flyktning krysser sitt spor». Den lyder; «Akademisk tenkning er en grundig oppdyrket bløff i kampen for tilværelsen». Sitatet står på forsiden av min hovedoppgave i vitenskapsteori (skrevet på etter innlevering :-), ellers hadde jeg vel fått stryk). Også må jeg også nevne at de lykkeligste og mest innsiktsfulle øyeblikkene i mitt liv, har nettopp vært de ytterst få gangene jeg har evnet å bare være. Det har bare skjedd tre ganger og det var kjelsettende, milepæler om man vil.
Av og til må man bruke fornuften :-), men når det blir slik som i vårt sekulære samfunn, at det er bare den rasjonelle fornuften som gjelder i alle sammenhenger, da får vi problemer – det er intet mindre enn årsak til all lidelse og all ondskap, slik jeg forstår det. (det er dette poenget jeg forsøker å formidle i alt jeg skriver.. )
Også ved å vise til det maskuline og det feminine som mentale/sjelelige kapasiteter. Enig med deg, vitenskapen er klart maskulin og da vitenskapens tenkning har skapt vårt samfunn har vi fått et rent maskulint samfunn. Vi trenger det maskuline like mye som vi trenger det feminine. Men bare maskulinitet gir et kaldt, rigid og maktpreget samfunn. Jeg liker ikke statsfeminismen fordi den skal gjøre mann og kvinne like innenfor samfunnsstrukturen – som er maskulin. Omsorg får således også en maskulin karakter (ref. bedriftsøkonomiske modeller for å organisere omsorg). Dette er kjempeviktig! Du sier; «Det er rart at kirken vraker moderen». Ikke så rart, spør du meg. Kirken er en statlig organisert institusjon og like sekulær og politisk som noe. Har kirken som sådan noensinne utstrålt fred, harmoni og dyp åndelig innsikt? Det har jeg aldri sett noe til, i alle fall – like mye maktkamper der som andre steder.
Jeg har sett videoen du viste til; jeg måtte smile, noe ujevn kan man si den er? Først veldig saktmodig om de to hjernehalvdelene før den slår hardt og dramatisk ned på skolens hjernevaskingsapparat. Så langt er jeg for så vidt enig, men slutten er jeg ikke med på. Man trenger ikke noen metafysisk instans for å ta i bruk begge hjernehalvdelene, man kan bare endre skolens innhold, tenker jeg. Punktum!
Hva er det verste med skolen i dag?
Jo, det verste er at vi sender våre vakre, kreative og unike barn dit
når de er seks år gamle,
og så kommer de ut derifra,
som noen idioter, når de er atten.
Ps; thinker tore er neppe navnet ditt? Hva er så det? :-)
SvarSlett