BEHOV FOR REFLEKSJON!!

Albert Einstein sa at alt har forandret seg, bare ikke vår tenkning. Einsteins påstand gjelder fremdeles – de siste årene kommet klart til syne når våre mest respekterte og anerkjente forskere, uttaler seg om vitenskapsteori i media. Både i form og innhold representerer vitenskapens elite det vi forbinder med klassisk Positivisme. Positivismen er en tenkningsform som har preget vårt samfunn i mange hundre år, og den eksisterer tydeligvis enda.

Etter en intens positivismestrid på 70-tallet, som i bunn og grunn kun resulterte i at også en mening kan gjøres til gjenstand for forskning, stoppet det hele opp. Det viktige og avgjørende, mening om forskernes mening, (det doble hermeneutiske prinsipp) er det vitenskapelige miljøet fremdeles ikke villige til å gripe fatt i med en ildtang en gang. Tvert om, vitenskapens autoritære stemmer går klart i retning mot å reetablere det positivistiske vitenskapsideal.

Selv om det i mangfoldets tid er forståelig å reagere med å stramme inn på tenkningens rammer, er det likevel nettopp i slike situasjoner at det tvert om kreves åpenhet og ydmykhet. Kaos oppstår fordi noe ikke stemmer. Da er det viktig å tenke nytt, bevege seg fremover – ikke bakover.   

Parallelt med den vitenskapsteoretiske innstrammingen som betyr negasjon av teoretisering, ser vi også øket fokus på biologiske årsaksforklaringer. Disse to forholdene kan sees i klar relasjon til hverandre. Når man hemmer for kreativ teoriutvikling bruker vi de teoriene vi allerede har. Innen humaniora stamper man nå for å forklare hvorfor samfunnet er som det er, og på grunn av manglende evne og vilje til nytenkning og kreativitet blir det igjen stuerent å finne biologiske årsaksforklaringer på strukturelle spørsmål istedenfor å våge seg utpå en problematisering av for eksempel de bestående og tradisjonelle liberal-demokratiske rammene.

Et mer overordnet problem ved å gjeninnføre de tradisjonelle positivistiske idealene er altså at den sentrale metoden: Den Hypotetisk Deduktive Metoden, mangler kreativ kraft. Metoden kan fjerne dårlige ideer og forbedre gode ideer, men den kan ikke lage nye ideer i seg selv. Av den grunn oppstår ett særlig alvorlig problem; Forskning og utdanning begynner lett å leve i sin egen verden. Forskerne velger og tilfredsstiller egne prioriteringer uten mye tanke for den reelle verden utenfor, utover innimellom å henge seg på populistiske debatter. (les programmet «hjernevask» som i mine øyne mer enn noe var propaganda for gjeninnføring av biologiske årsaksforklaringer på strukturnivå)

Vitenskapens synes med andre ord å utvikle særdeles betenkelige blindspots overfor realiteter i samfunnet, for eksempel angående neokonservatismens/nyliberalismens inntog. Neoliberalismen handler om overordnede samfunnstrender som sågar vitenskapen selv kan sies å ha blitt et offer for når den nå legges under sterk effektivisering, sterk ledelse/administrasjon og tellekantsystemer. Det var i mine øyne en svært så interessant sammenfallenhet da Jon Hellesnes i løpet av en måned i fjor høst først publiserte et forsvar av tradisjonell vitenskap for så rett etterpå publiserer en artikkel (i Klassekampen) der han syntes helt blind for at den definisjonen han gir neokonservatismen også passer utmerket godt på Norge og Europa. Han oppfatter neokonservatismen som en svært begrenset utbredt Bush ideologi, og svikter således, på en radikal måte, å se Norge og Europa, sågar sin egen forskersituasjon, i et større perspektiv.

Denne kortsyntheten kan sees i direkte sammenheng med det positivistiske vitenskapsideal som åpenbart har overlevd i beste velgående fordi den (doble) hermeneutiske refleksjon aldri har fått tid og rom til å utvikle seg. De hermeneutiske idealene ble rett nok introdusert, men det i en tid da materialistisk velstand flommet over oss, antall forskere og studenter flerdoblet seg ved universitetene og, sist men ikke minst, kulturelt mangfold i vid forstand begynte å prege samfunnet for alvor. Slik jeg ser det; forskere er bare mennesker de også og lar seg, like lett som andre, påvirke (og overvelde) av samfunnet rundt, men det er likevel bekymringsverdig når de som faktisk får betalt for å bruke dagene sine på tenkning ikke evner å strekke seg lenger, ikke evner å utvikle større bevissthet i forhold til samfunnet og verden. Det hjelper selvfølgelig ikke på at en administrasjon, i økende grad, legger press på å fremme effektivisering, men forskerne har også selv et ansvar for å utvise integritet i sin gjerning. Mye tyder på at forskere stadig ser seg tilfreds så lenge man anvender den hypotetisk deduktive metoden som verktøy i forskningen. I mitt hode dannes et bilde av en forskerfabrikk som masseproduserer i henhold til allerede gitte problemstillinger.

“Alle kan bruke et verktøy, også ettåringer kan veive rundt med en hammer. Om spikeren blir slått inn, er imidlertid en helt annen sak.”  

Camilla Fadum